Sukkerfri kjærlighet (camillachristensens)

Sukkerfri kjærlighet



I dag vokser jenter opp i et samfunn hvor vi lærer å ta vare på oss selv, uten å måtte være avhengig av en mann. Vi kan få en utdannelse og en jobb hvor vi tjener penger til å klare oss selv, i tillegg til at vi er mer selvstendige og klar i hva vi vil i livet og hvem vi vil dele det med. 

At vi kvinner har blitt mer selvstendig enn hva vi var vært tidligere, har det ført til at vi har minsket forventningene vi stiller til menn? Har vi en innstilling om at vi ikke har noe behov for en mann og gjør dette at vi kan behandle menn som veskebærere? 
I ordet veskebærer tenker jeg på en mann som vi nesten har litt mangel på respekt for, så vi lar han gå rundt med noe så feminint som vesken vår. Vi tar han litt for gitt og tenker at vi kan behandle han akkurat som vi ønsker, for vi klarer oss tross alt uten han også. 

Så at vi kvinner fremstår som sterkere og mer selvstendig, hvordan reagerer menn på det? Jeg tenker om vi brøyter oss frem, tar mannen kanskje et steg tilbake og lar oss styre showet? Men hva fører det til? Vil romantikken dø ut og vil vi finne oss i at kjærligheten, på lik linje som godteri og brus, også blir sukkerfri? 

Jeg skal si det som det er: Jeg gjør ikke alt riktig og det hender at faktisk jeg også er grunnen til at et forhold ikke har fungert. (Hehe). Jeg vet at det er så lett å gi skylden over på en mann, uten å helt se det fra hans perspektiv også. For gjør jeg noe gale? Vel, ja, av og til - eller kanskje litt ofte.  

Jeg tror behovet mitt for å være selvstendig og at jeg vil trives i mitt eget selskap, samtidig som jeg er redd for å være avhengig av en kjæreste eller at jeg ikke er komfortabel med å være sårbar kan ha ødelagt litt for meg.  

For med en gang jeg treffer en ny person er jeg litt skeptisk. Selv om jeg kan være kjempeinteressert er det noe som holder meg tilbake. Mens jeg kan være så heldig at jeg får så mye oppmerksomhet jeg bare ønsker og de fineste meldingene, så er det noe som skurrer i kroppen min og gjør at jeg ikke klarer å flørte tilbake. 

Han kan være så snill han bare vil, så snill at venninnene mine blir misunnelig, men glad på mine vegne - men likevel tenker jeg at noe er gale med han. For har det blitt sånn at vi tror det er noe gale med alle menn og at vi rett og slett aldri kan bli helt fornøyd? 

Kan de være for snill, for slem, gi for mye oppmerksomhet eller for lite oppmerksomhet? Er de for romantisk, eller det vi da kaller klissete - eller blir de for uromantisk? Når blir vi egentlig fornøyd og hvordan vil vi egentlig at en mann skal være? 

Jeg heier på alle kvinner og menn - og jeg er så glad for at jenter i dag vokser opp til å bli sterke og selvstendige mennesker. Men når det kommer til kjærlighet så vil hvert fall jeg lære meg å slappe litt mer av og våge å være mer sårbar - for det er jo tross alt sånn jeg slipper en person innpå meg. 

Jeg vil la en person vise at han vil ha meg og la han gjøre en innsats for det, samtidig som jeg passer på å nyte det, men også gi igjen. Jeg vil lære meg å ikke tvile så mye. 

Jeg vil fortsatt ha brusen min sukkerfri, men når det kommer til kjærlighet må det være greit med sukker - for romantikken må vi aldri la forsvinne. 



 

  • Ingen kommentarer



    Skriv en ny kommentar

    hits